Ødelegger vi kloden i forsøk på å redde den?

Dagens arealpolitikk handler om fortetting. Man skal få lov til å bygge og bo slik at det er gangavstand til buss, butikker og andre service tilbud, for å få ned arealbruk og biltrafikk.

Regjeringen kaller dette for fortettning og knutepunktsutvikling, to av mange verktøy som er tatt i bruk for å nå klimamålene, så dette burde ikke komme som noen overraskelse på noen, og det må standhaftige politikere til for å stoppe dette.

Vi har vært med på å bygge opp et samfunn, et land, og vi har sett at lokalsamfunn har forvitret.

Vi har kjempet for nærbutikken, posten, den lokale skolen og for retten til å bo i distriktene.

Denne kampen tapte vi delvis når det ble bygget store kjøpesenter, servicetilbud ble sentralisert, slik at vi måtte bruke bil for å komme oss i post, bank, handle, til lege, på skolen - ja mer eller mindre alt.

Da jeg vokste opp kunne vi gå til den lokale butikken, på veien passerte vi kanskje postkontoret, som naboen hadde i kjelleren og vi kunne gå til skolen. Skulle vi ha nye klær, så kunne vi gå, sykle, men også kjøre bil, til nabobygden der de solgte klær. På butikken var det et godt utvalg av varer, det var ikke så mye som kom i fra Kina, man kunne til og med kjøpe julegaver på nærbutikken.

Når alt skulle sentraliseres, effektiviseres og lokale tilbud legges ned, for å spare penger, så ble det jo ikke rom for disse små virksomhetene lenger, samfunnet ble lagt opp for bilbruk.

Kollektivtransporten i distriktene var jo, som i dag, ikke så veldig godt utbygd, det gikk skolebusser og arbeidsbusser, man kunne ikke basere seg på å ta bussen for å f.eks handle, det ville ta for lang tid, det var jo mye annet som skulle gjøres i hjemmet også. Selv om Toro hadde kommet med suppe- og sauspakker som var forholdsvis raskt å tilberede, så ble mesteparten av maten laget fra grunnen, til og med pizzaen, da den ble populære på slutten av 1970-tallet.

Moter fantes nesten ikke der jeg vokste opp, selv om vi hørte om det og vi så veldig rart på folk som mente de fulgte en mote. Jeg husker godt da Mor fikk oppvaskmaskin, ja for den gangen var det hun som styrte med oppvask og slikt, likestilling var nok ikke kommet så langt som det den er i dag.

Vi levde mye mer nøkternt enn det de unge gjør i dag, det gjør vi nå også, det var ikke mulig å gå inn på en datamaskin for å handle all verdens «duppedingser» fra den andre siden av kloden, vi hadde én fast telefon i huset og ett tv, med én kanal.

Derfor er det veldig trist å høre at enkelte vil plassere skyld om hvem det er som har ødelagt kloden.

Det som er sannheten, er at effektivisering og sentralisering har skapt det samfunnet som vi har i dag, det har pågått mange kamper i distriktene for å holde på lokale tilbud, hadde vi fått beholdt de, så hadde det ikke vært nødvendig å hoppe i bilen, hver gang man skulle gjøre et ærend.

I tillegg så tror mange i dag at hvis man elektrifiserer absolutt alt, fortetter bebyggelse nær by og bygde senter, så er det bra for kloden.

Det er liksom om å gjøre å flytte folk etter servicetilbudene, som de først flyttet fra oss.

Vokste man opp på en gård så fikk odelsgutten overta gården, mens de andre søsknene fikk tomt. Den tomten blir vel verdiløs i dag, når alt skal fortettes rundt sentrene.

Å ta fra oss alt det vi hadde før, sentralisere og gjøre oss helt avhengige av bilen, vil de nå flytte oss etter, og helst ta bilen fra oss, vi skal bo så tett at vi kan gå til alle de servicetilbudene, som vi kunne gå til før, slik det var den gangen vi bodde i små bygder med lokale tilbud, som nærbutikk, lokalt postkontor, lokal skole osv.

Dette blir gjort for å redde klima, man sprenger ned «haug og hammer» for å sette opp vindturbiner. Man ødelegger myr og eng, skader artsmangfoldet, raserer naturen, samtidig som man roper «hipp hurra, nå redder vi Jorden!».

Som om ikke det er nok, så planlegges det for elektrifisering av sokkelen, bygging av kraftkrevende batterifabrikker, havvind og det planlegges for bruk av hydrogen, som må ha enda mere kraft.

Så ser man at det er for lite mineraler, slik at man må utvide søken etter mineraler til havets bunn, midt i det største matfatet vi har, i det komplekse økosystemet som havet er, der planlegges det gruvedrift.

Det skal jo tjenes penger, samtidig som Jorden skal reddes. Men hvordan redder vi kloden med dette?

Vi bruker store areal til biodiesel, gruvedrift, solcellepanel, vindparker, osv. som burde vært brukt til å ta vare på artsmangfoldet og kanskje produsere mat!

I mellomtiden vil de ikke la oss bruke arealene i bygdene mer, vi skal jo helst ikke bo der, vi får jo heller ikke bygget der, sier «statsforvalteren».

Hvem er det som taper aller mest på dette?

Nils Ove Lauvik
Leder, Bjørnafjorden INP